Hamløperen på Hustad
– sagnet om mannen som ble ulv
Hamløperen på Hustad – sagnet om mannen som ble ulv
Mannen som forsvant
For lenge siden bodde det en mann ved navn Ola på Hustad i Hemsedal. Ifølge sagnet hadde han fått den ulykken at han var blitt «påkastet ulvehammen».
Når hammen kom over ham, ble han som en ulv – eller en gråbein, som ulven også ble kalt. Da forlot han gården og kunne være borte i lange perioder.
På denne tiden skal det ha vært mye ulv i Hemsedal. Småfe, geiter og sauer forsvant fra Hustad og gårdene omkring. Og det skjedde gjerne når Ola selv var borte.
Møtet på Hustadreset
En søndag, like før jul, hadde kona til Ola vært ved kirken i Hemsedal. På vei hjem gikk hun over Hustadreset, den lille åsryggen mellom kirken og Hustad. Det var skumring, og mørket var i ferd med å legge seg over dalen.
Da kom en ulv mot henne.
Ulven gikk løs på klærne hennes og rev et stykke ut av den rødmønstrede stakken hun hadde på seg. Skrekkslagen kom hun seg hjem og fortalte hva som hadde skjedd.
En stund senere kom Ola hjem.
Han satte seg ved peisen, der det brant lyst og kraftig. Mens han satt der, begynte han å pirke mellom tennene og kaste fra seg noe han fikk løs.
Kona fulgte med.
Hun fikk tak i det han hadde kastet fra seg. Det var rødlige trådstumper – tråder som lignet dem i stakken ulven hadde revet i tidligere den kvelden.
Da begynte hun å ane sammenhengen.
Ulvehammen i smia
Neste morgen fikk kona med seg folk for å lete etter ulvehammen.
De lette rundt husene på Hustad. Da de kom til smia, oppdaget de spor etter en ulv. Sporene førte inn mot smia – men det så ikke ut til at ulven hadde kommet ut igjen.
Døren sto litt på gløtt.
De lette gjennom hele smia. Til slutt måtte de undersøke selve smiebelgen.
Der inne fant de noe som lignet skinnet av en ulv.
De mente at dette måtte være ulvehammen. De la en stor stålfil over den, gjorde opp en kraftig ild og brente hammen.
Slik, forteller sagnet, ble Ola endelig kvitt ulvehammen.
Ulvene glemte han aldri
Etter at hammen var brent, var Ola ikke lenger borte slik som før. Ulvene viste seg også sjeldnere rundt Hustad.
Men noe hadde forandret seg i ham.
Når Ola senere hørte ulvene ule, skal han ha begynt å gråte. Noen ganger tok han smådyr, drepte dem og la dem ut slik at ulvene skulle ha noe å spise.
Han syntes synd på dem.
For ingen visste vel bedre enn Ola hvordan det var å være sulten som en ulv.
Sagnet om Hamløperen på Hustad er en av de gamle fortellingene fra Hemsedal – bevart fra en tid da historier om mennesker, dyr og det overnaturlige levde side om side.
Les sagnet på gammel Hemsedals-dialekt
Historien om Hamløperen er bevart i en eldre språkdrakt fra Hemsedal. For deg som vil komme enda nærmere den gamle fortellertradisjonen, kan du lese originalteksten nedenfor.
Hamløper
På ein gal i Hemsedal som eitte Husta, va dæ for ei lang ti sea ein mann som eitte Ola, han va i slægtskap te hono som fæk i Hahoughodne. Han havde fått den uhæppa at han vart påkasta ulvehamen, og når han havde den på se var han reint som are ulva ell gråbeina; i dei tien va dæ so overse mykji ta dei. Når han kom i denna hamen dreiv han ifrå gale og va burte i lang ti.
Eigong han va burte træffte dæ se so at dæ va ein sundag dæ va mæsse deri Hemsedal, so va kjærringji at dessa Hustae vore ve kjyrkja. Da ho kom på Hustarese – ein litn åskamb imylljo kjyrkjun og Husta – på heimattvægen, dæ va endå i skromingen, ho hade vore inne på ein Gal ette mæssa, da kom der ein gråbein likke på hona, han glægste inne Stakken honæ og sleit eitt stykkji or hono. Stakken va endå rauletta ta slik maurelett som dei kalla. Da kjærringji kom heimatt va ho mæst vetaskræmd, og svalla da om detta, og so sa ho dæ –Dæ kan då inkji nokonstane væra so ulvegjængt som her–.
Litte att imylgjo sogo dei ulvefølji likko inpå Huso der, og småkrytir, gjeitta og såui var ultæjkne ell burto både for Hustae og for folk der omkring, og slikt træffte ofte når man va burto. – Ei nokon stund ette kjærringji va heimatt komme ifrå kjyrkjun om kvældn og dæ va mørt kom også mann heimatt, han kom da te sætta ve peisen og der bran dæ både ljøst og høgtt for dei brukto so mykji tyrri i deitio. Mæ han sat der tok han te sita stinje se imyljo tænno. Kjærringji kom da te sjå på han mea han hell på me dessa, da vart ho vare di at han satt kasta ifrå se noko som han fæk laust ifrå tænno, detta va noko rauagtigt og såg noko rart ut te koma uttor ein folkekjaft. Ho stælte se da so at ho fæk fatt i detta og såg på dæ, da va dæ tråstubba som voro lik dei som voro i stakji ho hadde på se på Hustarese, som vart suntrivin tå dei gråbeine som kom te hennæ.
Soleine fæk ho da sjå kos mann sin såg utt denna gongji.
Detta va so ei stund fyri jole. Kjæringji tok da te ottas for at mann hadde ulveham, og om Morgon fæk ho folk mæ se te leite ette Hame. Dei vore da omkring alle huso men som dei kommo att smiun der sogo dei fæti ette ein gråbein, men dæ synte inkji at han va reist der at ifrå. Døræ sto lite på glætt og fæli va dæ inni Smiun, og der hadde dæ nylæ vore eit menneskji mæ. Da vart dæ urole for smiun og, for di som der va, dei leitte og leitte allestane i røno, ja kole måtte utt tesmeir, te slutte laut Bælgin tee, so dei finjo sjå inni han mæ, der funo dei noko som likna skjinne ta ein gråbein. Detta mæinte dei måtte vore ulvehamen,og på dette la dei da ei stor stålfil, og so bøtto dei attihop bælgen, so trækte dei kol at avle og laga te ein svær varmebål, toko so denna hamen og la han at dessa båle og brænde so upp alt detta, soleine vart da hustaman kvitt hame.
Å sea ha me ikji høirt nokon ha hatt han hælde. Ette han vart kvit dessa hamme va dæ offto at når han høirdø ulva yltø at han tok te gråtte, dæ træffte han tok småkrytir og drepp og lå utt so at dei skulle noko ætta. Detta jorde han bære fordi at han tykte ilt over dei. Han kunna væl alli vist kos dæ va vole og vara svolten som ein skrub.
Ette ulvehammen vart upbrænt vart dæ inkji so ofto gråbeina framme på Husta, og hælde inkji va man burtæ so som han va før. Men noko artig va han stundom.
