Hamløperen at Hustad -
the legend of the man who became a wolf
The man who disappeared
Long ago, a man named Ola lived at Hustad in Hemsedal. According to the legend, he had suffered the misfortune of having a wolf skin cast upon him.
Whenever the wolf skin took hold, he became like a wolf – or gråbein, as wolves were also known – and would leave the farm, sometimes disappearing for long periods.
In those days, there were said to be many wolves in Hemsedal. Sheep, goats and other livestock vanished from Hustad and the surrounding farms. And it often seemed to happen when Ola himself was away.
The encounter at Hustadreset
One Sunday, shortly before Christmas, Ola's wife had been to church in Hemsedal. On her way home, she crossed Hustadreset, the small ridge between the church and Hustad. Dusk was falling and darkness was beginning to settle over the valley.
Then a wolf came towards her.
The wolf attacked her clothes, tearing a piece from the red patterned skirt she was wearing. Terrified, she made her way home and told what had happened.
Some time later, Ola returned.
He sat down by the fireplace, where a bright fire was burning. As he sat there, he began picking between his teeth and throwing aside whatever he managed to loosen.
His wife watched him.
She picked up what he had thrown away. They were small reddish threads – threads that looked just like those from the skirt the wolf had torn earlier that evening.
She began to understand.
The wolf skin in the smithy
The following morning, Ola's wife gathered some people to help her search for the wolf skin.
They searched around the buildings at Hustad. When they reached the smithy, they discovered wolf tracks. The tracks led towards the smithy – but there appeared to be none leading away again.
The door stood slightly ajar.
They searched everywhere inside. Eventually, they examined the smithy's bellows.
Hidden inside was something that looked like the skin of a wolf.
They believed they had found the wolf skin. They placed a large steel file over it, built a fierce fire and burned the skin.
And so, the legend tells us, Ola was finally freed from the wolf skin.
He never forgot the wolves
After the wolf skin had been burned, Ola no longer disappeared as he had before. The wolves were also seen less frequently around Hustad.
But something in him had changed.
Whenever Ola heard the wolves howling, he is said to have wept. Sometimes he would kill small animals and leave them outside so the wolves would have something to eat.
He felt sorry for them.
Because perhaps no one knew better than Ola what it was like to be hungry as a wolf.
The legend of Hamløperen at Hustad is one of Hemsedal's old folk tales – preserved from a time when stories of people, animals and the supernatural lived side by side.
Read the legend in the old Hemsedal dialect
The story of Hamløperen has been preserved in an older form of the Hemsedal dialect. If you would like to get even closer to the original storytelling tradition, you can read the old version below.
Hamløper
På ein gal i Hemsedal som eitte Husta, va dæ for ei lang ti sea ein mann som eitte Ola, han va i slægtskap te hono som fæk i Hahoughodne. Han havde fått den uhæppa at han vart påkasta ulvehamen, og når han havde den på se var han reint som are ulva ell gråbeina; i dei tien va dæ so overse mykji ta dei. Når han kom i denna hamen dreiv han ifrå gale og va burte i lang ti.
Eigong han va burte træffte dæ se so at dæ va ein sundag dæ va mæsse deri Hemsedal, so va kjærringji at dessa Hustae vore ve kjyrkja. Da ho kom på Hustarese – ein litn åskamb imylljo kjyrkjun og Husta – på heimattvægen, dæ va endå i skromingen, ho hade vore inne på ein Gal ette mæssa, da kom der ein gråbein likke på hona, han glægste inne Stakken honæ og sleit eitt stykkji or hono. Stakken va endå rauletta ta slik maurelett som dei kalla. Da kjærringji kom heimatt va ho mæst vetaskræmd, og svalla da om detta, og so sa ho dæ –Dæ kan då inkji nokonstane væra so ulvegjængt som her–.
Litte att imylgjo sogo dei ulvefølji likko inpå Huso der, og småkrytir, gjeitta og såui var ultæjkne ell burto både for Hustae og for folk der omkring, og slikt træffte ofte når man va burto. – Ei nokon stund ette kjærringji va heimatt komme ifrå kjyrkjun om kvældn og dæ va mørt kom også mann heimatt, han kom da te sætta ve peisen og der bran dæ både ljøst og høgtt for dei brukto so mykji tyrri i deitio. Mæ han sat der tok han te sita stinje se imyljo tænno. Kjærringji kom da te sjå på han mea han hell på me dessa, da vart ho vare di at han satt kasta ifrå se noko som han fæk laust ifrå tænno, detta va noko rauagtigt og såg noko rart ut te koma uttor ein folkekjaft. Ho stælte se da so at ho fæk fatt i detta og såg på dæ, da va dæ tråstubba som voro lik dei som voro i stakji ho hadde på se på Hustarese, som vart suntrivin tå dei gråbeine som kom te hennæ.
Soleine fæk ho da sjå kos mann sin såg utt denna gongji.
Detta va so ei stund fyri jole. Kjæringji tok da te ottas for at mann hadde ulveham, og om Morgon fæk ho folk mæ se te leite ette Hame. Dei vore da omkring alle huso men som dei kommo att smiun der sogo dei fæti ette ein gråbein, men dæ synte inkji at han va reist der at ifrå. Døræ sto lite på glætt og fæli va dæ inni Smiun, og der hadde dæ nylæ vore eit menneskji mæ. Da vart dæ urole for smiun og, for di som der va, dei leitte og leitte allestane i røno, ja kole måtte utt tesmeir, te slutte laut Bælgin tee, so dei finjo sjå inni han mæ, der funo dei noko som likna skjinne ta ein gråbein. Detta mæinte dei måtte vore ulvehamen,og på dette la dei da ei stor stålfil, og so bøtto dei attihop bælgen, so trækte dei kol at avle og laga te ein svær varmebål, toko so denna hamen og la han at dessa båle og brænde so upp alt detta, soleine vart da hustaman kvitt hame.
Å sea ha me ikji høirt nokon ha hatt han hælde. Ette han vart kvit dessa hamme va dæ offto at når han høirdø ulva yltø at han tok te gråtte, dæ træffte han tok småkrytir og drepp og lå utt so at dei skulle noko ætta. Detta jorde han bære fordi at han tykte ilt over dei. Han kunna væl alli vist kos dæ va vole og vara svolten som ein skrub.
Ette ulvehammen vart upbrænt vart dæ inkji so ofto gråbeina framme på Husta, og hælde inkji va man burtæ so som han va før. Men noko artig va han stundom.
